En langhelg har passert uten å gjøre noe videre ut av seg. Blakk og gressenke/gressalenemor (det burde være et ord) + langhelg der nesten alle er bortreist er sjelden en god kombo. I tillegg har pjokken blitt syk, så standardturen til legevakta ble unnagjort på 2,5 t denne gang, kraftig forlenget av forstyrrede mennesker som ikke forstår at det å krangle med apotekpersonalet ikke gavner noen.
På den annen side har jeg solt meg, nappet ugress (ikke at jeg ser forskjell fra ugress og blomster, det er derfor jeg må la det vokse først) og sett Wolverine, siden en viss person sviktet avtalen vi hadde. Hugh Jackman er jo tidenes fyr, like avslappet i paljettbukse som i ...eh...mannete ting. Jeg lurer på om han sier ja til sånne roller hver gang han begynner å føle seg litt flobby, litt sånn "usj, nei nå burde jeg virkelig begynne å trene, men jeg orker egentlig ikke...Vent litt! Jeg tar denne rollen, så kan jeg få et helt team til å trene meg opp og i tillegg få penger for det!". Bra deal, Hugh, det skal du ha.
Siste episode i sesong 4 av Supernatural. Ingen av brødrene døde denne gangen, så her har de åpenbart tenkt å gjøre nybrottsarbeide neste sesong. Derimot er fanden løs, bokstavelig talt. Er det ikke rart hvor skuffende det er når noen forsøker å portrettere Lucifer? Horn og klover og alt mulig. Jeg mener, finnes det en slags kristelig make-over (eller under)? Eller er det Guds siste spark i leggen? "Hah! Ikke bare utviser jeg deg fra himmelen, du blir skikkelig stygg også!".
Er det ikke interessant at da Lucifer falt, ble han tydeligvis opphøyd fra å være en tidligere pliktoppfyllende engel med et autoritetsproblem, til en slags likeverdig antagonist? Det var først da han og Gud ble uvenner, at han fikk virkelig makt, i følge kristelig mytologi. Nå er de en slags frenemies, gjensidig avhengig av hverandre for å kunne oppfylle hver sin rolle.
Dessuten har jeg lest ferdig første bok i Engineer-trilogien til K.J. Parker. Bra historie og alt det der, men jeg skulle ønske han (eller var det hun, jeg husker aldri) ikke prøvde å proppe inn så mye fagkunnskap om mekanikk, jakt og diverse og heller fokusere litt på å drive historien fremover. Jeg skjønner at han/hun prøver å skape en base for karaktene sine og lage en så komplett setting som mulig, men å lese om at figurene leser side opp og side ned om ting selv de synes er kjedelig, blir litt for langdrygt. Det er kanskje derfor det nesten kommer som et sjokk når det faktisk skjer noe, og cliffhangere er jo noe denne personen kan.
