Fashiongeek

Verden er på randen av kollaps, sies det. Finanskrise. Klimakrise. Boligskrise. Politisk krise. Integreringskrise. Hårkrise.

Maya-kalenderen slutter i 2012. Vil pengesystemet opphøre? Vil vi gå tilbake til å dra rundt på store steiner vi må spikke av for å bytte til oss varer i butikken? Er vi på vei inn i en ny tidsalder? Kan vi snart sloss i Thunderdome og krige om bensin?
Vent...det gjør vi visst allerede.

All things must end. Alle imperier, alle gode TV-serier. Til og med livet har sin slutt.

Er vi på vei fra konsumerismen til idealismen? Eller er det også bare en forbigående trend? Øko har blitt den nye greia. Så var det ikke bare øko, men bærekraftig i tillegg. Hvis det da er lokalt som en bonus, er det rene hallelujastemningen.
Ja, jeg skjønner at folk trenger enkle retningslinjer å forholde seg til. Man orker liksom ikke tenke på at å kjøpe en økologisk dyrket rot som kun vokser på toppen av Himalaya neppe er særlig bra for miljøet. Ei heller at maisbasert drivstoff raserer matvaremarkedet for dem som faktisk lever på dette. At økologisk dyrkede matvarer krever mere ressurser og gir mindre avkastning. Nei, dette blir for vanskelig. Jeg skjønner det.

La oss nå oppsummere:

Lokalt produsert: kortere fraktvei, mindre distribusjon, man støtter lokal produksjon, produktene er friskere og blir høstet senere fordi det ikke må fraktes så langt. Betyr ikke nødvendigvis at det er miljøvennlig, all den tid det brukes kjemikalier til å gjødsle og holde insekter og sykdommer unna.

Økologisk: ingen giftstoffer i produksjonen, men varene må fortsatt ut på markedet på et vis. Kommer det fra New Zealand (som kiwi), blir ikke nødvendigvis den globale øko-vinningen så stor.

Bærekraftig: det tas hensyn til både produksjon og miljø ved fremstilling, høsting og distribusjon. Så langt den beste alt-i-ett pakken man kan finne, men dette er ikke noe utbredt uttrykk og brukes ikke som merking.

Etisk: bedre arbeidsforhold for arbeiderne? Jeg setter dette i spørsmålstegn fordi det har vokst opp en utbredt juksekultur i kjølvannet av vestens krav om etiske varer som samtidig skal være like billige som før. Doble regnskap og timeføring, bruk av vikarer fremfor fastansatte og til og med front-fabrikker med rene, pene og entusiastiske front-ansatte. Etisk? Njaaa, skeptisk.

Alles klar?

Det er lenge siden jeg har kommet med shoppingtips. Ja, lenge siden jeg har kommet med noe nyttig for noen som helst. Men her kommer det: Mye av moten nå for tiden er forbeholdt pinner. Og det sier jeg ikke bare fordi jeg ikke er 180 cm høy og veier 50 kilo og jevnlig presser meg inn i 7's med 25-tommers liv (7's refererer her til jeans som i 7 for all mankind, ikke brus). Jeg sier dette fordi det meste av det som er på moten nå, er så hårreisende ukledelig for den kvinnelige form at jeg ikke har kjøpt noe på evigheter. Hva er greia med disse sekkelignende kjolene? Og ballongformede kåpene? Og toppene uten noen fasong? Blech.

Som noen vet, er jeg veldig glad i 50-tallsstilen. Mye fordi dette var en tid da den kvinnelige form kom til sin rett på en helt annen måte enn i dag. Ja, jeg vet det høres håpløst bakstreverst ut og de fleste som kjenner meg vet at jeg sjelden går kledd slik selv. Men, det er stort sett fordi det ikke er noe kult å få kjøpt. Vintage 50-tallstøy er som regel alt for små i størrelsene (jeg bruker 36-38 til vanlig), så damene var åpenbart enda mindre da. I Norge lever vi dessuten under kjedenes tyranni, så spesielle butikker er sjelden vare. Så, ut på nettet.

Ofte betegnes denne stilen som "Rockabilly". Dessverre forbindes denne stilen også med pin-up tøy. Jeg sier dessverre, fordi fra pin-up er det relativt kort vei til fetisjklær. Og personlig blir jeg litt betenkt når kjoler jeg liker er i samme butikk som klær du som regel ser på RTL+ på nattestid, eventuelt på røykehjørnet utenfor Cat People.  Uansett, her er en nettbutikk som verken er trashy eller så eksentrisk at de ikke leverer til Norge. Ta-daaaah!

Stop Staring! er relativt kjent i USA, siden mange kjendisdamer har brukt klærne deres. Ikke så kjent i Norge - før nå i alle fall.

Jeg har ikke kjøpt noe derfra selv, men ønsker meg blant annet denne her til 126$:

Hvorfor dette lange fraværet? Denne abnormt utvidede sommerferien? Denne arrogante ignoransen av lesernes (hømm..) bønn om nytt innhold? Jeg sier eder: arbeidslivet. 8 timer per dag foran en datamaskin med eksentriske systemer som jeg ikke har fått annet enn brukeropplæring i (og likefullt er satt til å administrere) kan ta -hva skal man si- futten ut av enhver blogger. Men nuh er det andre tider og jeg - etter litt slåssing med Serendipity (som utøvde en særdeles streng sensur og prompte slettet alle innlegg jeg prøvde å skrive fra mai til i dag), domeneshop (som mistet en server til serverpesten og la blogglandia død i...ja, flere DAGER) og egen latskap er jeg tilbake. Antagelig er det fortsatt bare moren min som leser denne bloggen (forresten så tror jeg hun bare sier at hun gjør det), så dette er fortsatt en slags høyst egonsentrisk ting.

Likefullt. I dag vil jeg anbefale en bok. En bok som har skapt min nye dille. Romerriket.  

"Imperium" av Robert Harris. Denne fyren har klart å skrive en bok som ikke er kjedelig basert på en historisk person! Cicero - statsmann og advokat rundt Julius Cæsars tid. Drama! Intriger! Ære! Makt! Forræderi!

Nåh, jeg har aldri før vært spesielt interessert i Romerriket annet enn på allmennkunnskapelig basis. Antagelig fordi forfattere ofte enten griper til ufattelig inngående og vanligvis uutholdelige detaljbeskrivelser av personens gjøren og laden og de omkringliggende omstendigheter, eller utviser en pinlig beundring for - og dertil ensidig beskrivelse av-  hovedrolleinnehaveren. Namedropping er et kjent fenomen i disse bøkene, og etterhvert blir det som å prøve å holde styr på navnene til alle statsråder fra 1975 og frem til i dag. Vel, du unngår ikke det helt her heller, men bare akkurat så mye at du faktisk har lyst til å finne ut mer om disse Scipioene og Gracchusene og praetorene osv. Dessuten er den veldig underholdende og genial fordi den bare handler om en relativt kort periode i Ciceros liv. Den holdt i hvert fall meg oppe alt for lenge på kvelden.

Long time, no see. Sambo har reinstallert OS-et igjen (for omtrent 20. gang) i sin evige jakt på mindre vifte-action, så bokmerket til adminsiden ble borte og jeg har vært for lat til å finne det frem igjen. 

I mellomtiden har jeg malt, plantet og jobbet. For ja, jeg har begynt å jobbe igjen, og jeg skal si jeg har hatt vondt i hodet av all tenkingen.

Nåvel, jeg har malt ett stk mørkegrønt nattbord jeg kjøpte på loppis for 50 kr. og i samme slengen oppdaget noe fascinerende. Etter det andre strøket så jeg en merkelig puppe-aktig greie som satt fast inne i nattbordet. Jeg tenkte det kanskje var en utflyttet sommerfugl, men da hadde den så fall gjennomgått en supperrask transformasjon fra dagen før. Jeg kastet i hvert fall greia, og malte videre. Etter en stund kom en veps flygende inn der, som om den eide stedet. Det slo meg at den virket relativt oppjaget av å ikke finne greia jeg hadde fjernet. Den snuste og gravde med de små vepsebeina sine, men dette var tydeligvis et mysterium for både den og meg.

Dagen etter kom jeg ut for å legge det siste strøket, og da var det jammen meg enda en slik konstruksjon på akkurat samme sted. Denne gang tok det ikke lang tid før vepsen var der igjen, denne gang med ting å føre. Den foretok noen merkelige manøvre der inne, som om den bygde noe og det gikk opp for meg at den faktisk lagde et reir. Eller et bol, eller hva det nå er de bor i. Ene og alene.

Jeg ventet til vepsen var borte igjen, røsket ut bolstrukturen og malte over der det hadde vært, bare sånn som en siste maktdemontrasjon. Da vepsen kom tilbake, nå med en liten brun ball i munnen, ble den så fra seg at jeg faktisk fikk dårlig samvittighet.

Jeg har, frem til nå, nemlig levd i villfarelsen om at vepser er som bier, bare litt mindre nyttige og litt mer plagsomme. At de levde i store kolonier i år etter år, med en velsmurt infrastruktur og velorganiserte relokasjoner. Nei.

I følge Wikipedia (kilden til all kunnskap) er vepsesamfunn ettårige. Kun den befruktede dronningen overlever vinteren og setter så ut for å bygge et nytt bol, som hun så fyller med egg og deretter utvides bolet til å huse så mye som 1500 individer. Hun begynner altså å bygge kåken helt alene, av råttent tre som hun henter fra omkringliggende trær og tygger til en slags papirmasse. Og oppdrar så i alt 1500 unger som ordner og styrer hele sommeren, for så å bokstavelig talt ta kvelden etter at sommeren er slutt.

Makes you think.

PS: hun ga tydeligvis opp forsøket da også hennes andre bol ble ødelagt og gikk over til plan B. Jeg bare håper det ikke involverer noe i nærheten...

Jeg har en balkong. En balkong med et stort trau som det nå bor to blåeinetrær (har jeg lært etter ekskursjon til Plantasjen) samt en stusselig Thuja. De har overlevd åtte år med en ungkar, så jeg antar de er temmelig selvforsørgende på dette tidspunkt. Dessverre for dem så anser jeg slike trær som balkongenes ekvivalent til hagegnomer. Jeg mener...et to meter høyt tre i en glorifisert...balkongkasse? Min balkong er ikke den eneste, så jeg mistenker at det har pågått en slags konkurranse i området her, der formålet åpenbart er å sikre null innsyn og null dagslys resten av livet.

Altså. Gnomene må bort. Jeg må grave dem opp og - bærekraftig som jeg er - gi dem til noen som liker slikt. De passer sikkert ypperlig i en hekk sammen med likesinnede, eller i en stor hage der man tross alt kan rettferdiggjøre å ha trær.

I samme slengen, skal jeg massakrere det som er der, plant annet noen yndige jordbærplanter og andre busker av ubestemmelig art. Siden jeg ikke har peiling på blomster, kan det like godt være ugress for alt jeg vet.

Dessverre for de fleste planter som har krysset min vei, har jeg ikke grønne fingre. Snarere cyanidfingre. Den planten jeg ikke klarer å ta livet av på høyst en måned, vil overleve atomkrig, meteorkræsj og global oppvarming. Det er som med håndarbeid. Jeg skulle gjerne kunne det, men det ender alltid i tårer og tenners gnissel. Dyrt er det å kjøpe nye planter hele tiden også. Derfor skal jeg snarlig på tur til Plantasjen igjen, finne meg en intetanende ansatt og legge beslag på denne til jeg har en komplett balkonghage stuet inn i bagasjerommet. Planter som steller seg selv (for det må de hos meg), kan suge fuktighet ut av lufta på mils avstand (i tilfelle jeg glemmer å vanne og det mot formodning ikke blir en drittsommer), og som ikke trenger gjødsel annet enn den første (og eneste) kembodosen de får når jeg med stor entusiasme setter i gang.

Alle mann til postene! Dette kan bli stygt.