Siden frisyren min begynte å ligne litt mer på en myndehunds og jeg klarte å motstå trangen til å klippe meg selv, selv om jeg hadde veldig, veldig lyst - fikk jeg en av de der "jeg må til frisøren og jeg må dit NÅ"-tvangstankene her en dag.
Som sagt, så gjort. Min favorittfrisør har dessverre flyttet til Trondheim og jeg har ikke klart å finne noen jeg er like fornøyd med, så jeg følte meg liksom ikke forpliktet til noen. Dessuten er det litt herk å komme seg til byen når man er småbarnsmor. Du vet, de kule salongene har ikke åpent på kveldstid og parkering koster en million, etc.
Så, til tross for tidvis meget dårlige erfaringer med såkalte drabantby-senterfrisører, bestemte jeg meg likevel for å ta sjansen igjen. Jeg mener, hvor vanskelig kan det være å stusse en bob? I tillegg hadde jeg med et bilde, så dette var nærmest skuddsikkert. Jeg ringte og fikk time samme dag. Oh joy!
Du vet den følelsen du får når du kommer inn på et utested på bygda og er horribelt overdressed? Den litt klamme trangen til å stikke halen mellom beina og pile ut så fort de små beina kan bære deg? Vel, jeg begynte å bli litt skeptisk i det jeg entret frisørsalongen og ble møtt av en høytsnakkende, meget engasjert glamversjon av
Baba Yaga, komplett med skulende ektemann sittende i ventedelen. En to meter høy mannlig frisør av udefinerbar øst-europeisk avstamming kom for å hente meg. Han minnet mest om en av disse tyrkiske massørene som gir deg rundjuling og tar betalt for det etterpå.
Read More